Når sjokket begynner å legge seg..

Jeg kom i går hjem fra jobb, litt før 13.30 og hadde akkurat skrudd på TV og skulle til å sjekke Tour the France da jeg oppdaget at alle kanalene var oppført med nyheter.. På facebook sto det noe om bombing.. Og med et behov for å vite hva som hadde skjedd satte jeg meg ned litt før fem, for å følge med nyhetene.
Sjokkbølge, på sjokkbølge slo innover;
bombe, 2 døde, 10 skadd, 5 døde, 15 skadd.. så kom det nyheter om skyting på utøya, hvor det skulle være ca 700ungdommer på sommerleier.. Det tok lang tid å få noen døødstall å forholde seg til, men klokken 01.00 hadde jeg behov for å skru av nyhetene og finne senga..
Jeg gikk å la meg i viten om totalt 17 døde... og våknet til en telefon om at 70 var drept.. Jeg trodde det ikke, så løp opp å satte på nyhetene; 80 drept på Utøya. ÅTTI?!?! Jeg kunne ikke tro det, det var uvirkelig, utenkelig at noen kunne drepe så mange ungdommer med kaldt blod.

Nå sitter jeg igjen klistret forann TV-skjermen, etter en dag på jobb. En dag hvor jeg har gjort det jeg har måttet gjøre, men ikke helt kjent meg tilstede i det jeg har gjort...
Jeg har hatt klumpen i halsen siden i går kveld, og har mang en gang vært blank på øynene.. og det på tross av at jeg foreløpig ikke har noen direkte forbindelse med de døde eller skadede..

Det er mitt land, vårt lille land! som opplever denne krisen! MITT og VÅRT land, det er sånn jeg kjenner det! Jeg deler sorgen med mine landsmenn, og kjenner at min tilhørighet ikke har blitt svekket, heller tvert om!!

Det har kjentes håpløst å bare skulle sittet å sett på, og på en absurd måte skulle jeg ønske jeg var nærmere. Ikke fordi jeg ønsker på noen som helst måte å oppleve det som har skjedd noe nærmere på kroppen, men fordi jeg gjerne skulle bidratt.
Jeg tenker vi er mange som kjenner det slik (?!), at om vi hadde kunnet bidra, så hadde det ikke kjentes så tungt. Det hadde ikke blitt lettere heller! Men det å kunne bidra, hjelpe og være tilstedet gir en god følelse, spesielt når det er hjelpesløsheten for oss "utenforstående" som øker smerten slik at den nesten er uholdbar.

Noen bilder fra sommeren

Jeg og Noah klar for Snøhetta (Hjerkinn)

Telt-husmora... ;)

Kjekkasen min

Noah og min bestevenninnes Lascar (tervuren)

midtsommer

Jeg kan knaptnok huske at våren var innom, og enda mindre fatte at vi er over halvveis gjennom sommeren.
Tenk at det er midten av juli og at agust venter, rett rundt hjørnet...

Jeg og Noah har likevell fått tid til å oppleve litt. Både sammen og litt hver for oss.

For å nevne noe;

min fars 50årsdag, hvor jeg og min samboer fløy inn (ikke med noe privatfly altså..) på overraskelsesbesøk. Veldig gøy!! :D
Vi fikk også noen nydelige soldager hvor vi fikk kjørt vanntube, prøvd vannski, bada, fiska (fikk bl.a. ål!), kjørt farfar sin store stolthet av en cabin cruiser, sett Meløy bade i solskinn og opplevd mer på 3 døgn enn jeg trodde var mulig. Hææærlig!!
Desverre fikk ikke Noah vært med. Syntes det ble både dyrt, tungvint og slitsomt for Noah å bli med på så lang reise for så kort tur. Så han fikk være sammen med min gode venninne og hennes to hunder, som er Noah's bestekompiser! Tror det ble en vinn-vinn situasjon! ;)

f.v: Camilla (kusine), Madelen (kusine), Isak (nevø), Meg, Sandra (søster), barnevakten og Alexander (nevø)

Ellers har Noah vært med på løpeturer og fjellturer. Bl.annet min og Noah's aller første fjelltur med overnatting i telt helt alene i Trollheimen!
Det var en kjempe opplevelse som fikk meg til å virkelig nyte livet som hundeeier!! For Noah er uredd, livsglad og en hærlig natursjel som er med på alt. det være seg hengebruer, vassing i elv og myr, klatrings som innebærer at jeg må tidevis hjelpe han over store hull og berg.. nei, han er virkelig verd sin vekt i gull!! :)

Men klokka er mange og tiden flyr som vanlig, men skal prøve å skrive litt oftere!! :)