Vingle "Vivian"

Tror jeg er navnet mitt om dagen..
Å skulle søke skole handlet i første omgang om å skulle jobbe innen helse og omsorg. Det var ingenting annet som gjaldt, helt siden jeg var 15år gammel. Jeg drømte om Forsvaret, men trodde aldri helt på drømmen min... Så jeg skulle bli barnevernsped.,sosionom, vernepleier eller sykepleier. For meg var på en måte kursen staket ut. Så begynte jeg på vernepleier høsten 2010, ca 8mnd siden nå..
Studiet virket helt riktig for meg den første tiden! Vi lærte mye generelt, pedagogik, samfunnsrelatert, etikk, kommunikasjon osv. Masse som vi kan benytte oss av i mange yrker. Jeg digga å være student, og gjør det fortsatt! Men jeg gleder meg ikke lenger til praksis, jeg finner ikke gleden i å lære om psykisk utviklingshemning og jeg klarer ikke å se at jeg vil jobbe for kommunen i botiltak/felleskap, institusjoner eller hjemmetjenesten i 1, 2 eller flere år etter endt utdanning. Og det er det de fleste av oss må. Vi må kjempe veien vår inn i skolen, fengsler, barnevern osv. fordi 70% av 99studenter som går førsteåret på vernepleier her på HiST ønsker alle å jobbe innen de sistenevnte katergoriene. Få vil jobbe med det utdanningen er vinklet mot.. og da sier det seg selv at det vil bli en kamp om de "gode" stillingene...
Jeg vet ikke om jeg vil være en del av det. Å jobbe for mennesker jeg i utgangspunktet ikke ønsker å jobbe for i lengre tid, føles feil! Å være i samspill med mennesker krever noe fra begge parter og hvis "halve meg" ikke ønsker å være der, hvor godt blir samspillet da? Hvor god jobb klarer jeg å gjøre for å lette hverdagen til disse menneskene?

Jeg føler meg kynisk og trist når jeg som anser meg selv å være en omsorgsperson, ikke klarer å finne gleden i å jobbe med disse menneskene. Som faglig korrekt kalles tjenestemottakere.
De er våre likesinnede og fortjener å bli satt pris på og tatt hensyn til i den situasjonen de er i...!

Så hva er nytt?
 Jeg har søkt PHS - Politihøgskolen, men det er jo ikke nytt?!

Hadde egentlig søkt sykepleier, men har funnet ut at jeg ikke vil det likevel.. Mye fordi sykepleier og vernepleier jobber med mange av de samme menneskegruppene, så det vil bli å forflytte problemet. Det vil si, det hadde vært veldig spennende å bli akuttsykepleier eller psykriatrisk sykepleier, men det er jo vidreutdanning det også. Vidreutdanner jeg meg som vernepleier kan jeg også gjøre mye spennende, så da velger jeg heller å fortsette enn å "hoppe over" på sykepleier.

I dag la jeg til idretshøgskolen i søknaden min, det hadde vært veldig spennende å jobbe med helse på den måten og det er mange muligheter også her. Er veldig inspirert av PT'n min (personligtrener), så dette er veldig nytt. Men samtidig er det ikke langt fra helse, det er ikke så langt fra politi eller forsvarets gode sider heller. Det vil gi meg en aktiv hverdag, muligheten til å jobbe med mennesker på mange nivå, jobbe opp i mot god helse og sunn livsstil -->god fysikk.. dette er på mange måter fellesnevnere for politi og forsvaret og denne type utdanning. Men det er enda tid for å endre og stokke om. men liker tanken :)

Men, det er enda noen mnd å vingle litt på, jeg får bare nyte å drømme meg bort, planlegge og friheten til å selv få vege og bestemme hva høsten vil bringe :)

fremtidsplaner

Det begynner å bli på tide å planlegge fremtiden nok en gang.
Hver er det muligheter for å stake seg ut ny kurs og det er mange rettninger å ta av.
Jeg spør meg selv, har jeg tatt det riktige valget og magen min vrir seg litt når jeg kjenner at jeg ikke lenger føler meg sikker.
Når jeg først innså at vernepleier ikke var riktig for meg ble jeg veldig overrasket og tenkte at det sikkert bare var "kaldeføtter"...
Men magefølelsen har ofte veldig rett og da tenker jeg at det ikke er ett år som er bortkastet, men et år som har gitt meg lærdom nok til å se at jeg må endre litt på stivalget.

Noen av ønskene som står høyest på listen er;
sykepleier og politihøyskolen.
Forsvaret er egentlig alltid på topp, men det er opptak og høye krav og da kommer usikkerheten inn; kan jeg klare det?
så da har jeg valgt å satse på HV-Heimevernet, forhåpentligvis som hundefører eller vognfører i sanitetstroppen. Opptaket er i uke 13... *spennende*

Ellers er det mange valg å ta i forhold til Noah.
Vi satser nå på å få inn grunnlydigheten, for det er viktig uansett gren, og siden han er inne i en spøkelsesperiode tar vi ting litt med ro. Vi trener veldig lystbetont og koser oss med alle de positive tingene som skjer i hverdagen.
Noah har bl.a. blitt MYE bedre i møte med mennesker og dyr, i hovedsak hunder. Fra å bli "vill og gal" med masse lyd som for fremmede kanskje høres ut som aggressivitet, bjeffer han nå litt, får et "nei" gir meg kontakt og får ros og belønning. Han kan gjerne gjennta denne oppførselen for å "sjekke om det vardet jeg mente".
Men det er gøy å se endringen!! :)
Noah har også så godt som sluttet å trekke i båndet og virker MYE tryggere ute enn han har gjort på ei stund. Da jeg grua meg til å gå tur ble også han værre, naturlig nok...
Det er deilig å kjenne at vi begynner å forstå hverandre litt igjen og Noah kan være litt mer løs uten at jeg kjenner at jeg mister kontrollen.
Da løper han som en gal og er i en evig gledesrus, men kommer innom og gir meg kontakt for å få litt ros og innimellom bellønning.
På sognalet "her" eller hundefløyte stopper han opp, hiver seg rundt, titter på meg i et halvt sekund før han kommer i full fart! Og jeg, ja jeg smiler fra øre til øre!!

Endelig, Endelig er vi på samme bølgelengde og jeg finner igjen den intense gleden av samspill med denne hærlige krabaten --> Min Noah!