En kommende agilitystjerne?
Jeg har en fantastisk flott stor puddel som utfordrer meg både mentalt og fysisk. Med hans enorme energi, setter han krav til at vi stadig må utvikle oss, hvis ikke finner han på egne gjøremål her hjemme.
Etter å ha snust litt på IPO, spor og utstilling fant vi ut at agility, det måtte jo være gøy for oss begge!? Kurset fikk jeg informasjon om gjennom flere flotte puddelfolk på en utstilling og det frista nok til å melde seg på.
Fredagskveld var det teoriundervisning med kursets hovedinstruktør Janniche Rynning og hennes hjelpeinstruktør Roger Krogstad. Sammen satt vi med et aldersprang fra 14 til 52år, alle like spente og engasjerte for det helga måtte bringe. Erfaringen i gruppa var varriabel, alt fra de som hadde kommet godt i gang, til de som bare hadde hørt om det og andre slik som meg, som bare så vidt hadde fått prøvd det. På Teorien fikk vi innføring i de ulike hindrene som vi skulle få se og prøve i løpet av helgen. Alt fra tunnel, hopphinder og til det som ofte omtales som et av de vanskeligste hindrene; vippa. Her må det nevnes at formaningen om vippa var klar; vippa skal under innlæring aldri gjennomføres alene(!!), mest ønskelig er det å ha fører på høyre side, hjelper på venstre side, samt en hjelper som holder i vippa bak. På den måten unngår vi å skremme hunden med raske bevegelser og smellet fra vipa som treffer bakken. Som Janniche fortale er det nemlig slik at hunden ser at det er en bakke opp, men den ser ikke at det ikke er en ende som treffer bakken. Hunden kan tro den går opp på stigen og bli skremt når vippa smeller ned ved hjelp av hundens vekt.
Vi fikk også innføring i de ulike hindrene;
Slalåm som består av 8, 10 eller 12 pinner med en avstand på ca 50cm. Hunden skal alltid passere inn til høyre for den første pinnen. Som vi lærte er det også viktig å trene slaomen fra begge sider. Og som Janniche sa; ”har du fire ting å tenke på høyre side får du åtte ting å tenke på fra venstre side”. Og det hadde hun helt rett i! Det var ikke bare enkelt å stokke armer og bein og det ble veldig tydelig at i trening så er det vi tobeinte som er den største bremsen.
Stige, også kalt bom er bare 30cm bredt . Hinderet har en oppgang, en balansegang og en nedgang. På oppgang og nedgang er det fargede felt som hunden må berøre for å få hinderet godkjent. Det er det vi kaller et felthinder.
Møne har en høyde ca 190 cm og er et bratt hinder som kan være en utfordring i nyinnlæringen. Dette er et hinder som ikke bør trenes mye på før hunden er utvokst og har en god fysikk. Så for Noah på 10mnd handlet det om å gjøre han hindertrygg, ikke om fart og mye repeitisjon på dette hinderet.
Hjul er et hopphinder som består av et hull i en ramme som hunden skal hoppe gjennom. Dette hinderet byr på flere utfordringer da det er mange åpninger som hunden kan komme seg gjennom.
Tunnell-rør er et rundt rør med diameter ca 60cm. Røret kan trekkes ut og bøyes som ønskelig.
Tunnell-pølse også kalt hundehus, har en stiv åpning med en myk duk festet til
Høydhopp er et hinder som det ligger en ”pinne” i midten som hunden skal hoppe over. Høyden på hinderet avgjøres av hundens størrelse, men også dette hinderet krever en ferdig utvokst hund. Så min unge hund måtte hoppe hindrene på nivå med de små for å ikke overbelastes.
Lengdehopp Hinderet består av to-fem løse seksjoner. Avstand og høyde avgjøres ut i fra hundens størrelse.
Og med masse informasjon og inspirasjon tok vi kvelden 2timer senere for å lagre opp energi til en aktivitetsfull økt på lørdag.
Vippa er ca 30cm bred og er et felthinder på lik linje med møne og stige
Lørdagen startet vi dagen med en ”hilserunde”, det vil si at vi sto på en lang rekke med hendene ned langs siden mens en hentet hunden sin. Først fikk hunden langt bånd og muligheten til å sjekke ut oss menneskene, etterpå skulle eier og instruktøren Janniche finne ut av hvordan de lettest kunne belønne hunden. Dette gjorde Janniche for å se om hun kunne belønne hunden og hva den kunne belønnes med. Enkelte hunder tenner på leke, noen på mat, men vi har også de hundene som ikke liker noen av delene og da må en ta i bruk den undervurderte stemmen.
Det var spennende å se de ulike hundenes reaksjoner på hilserunden, og jeg følte jeg fikk et lite innblikk i hvordan disse hundene var. Det må nevnes at selv om det var et stort innslag av stor puddel på kurset fikk vi også oppleve shiba, labrador, podengo portgues og krõmforlander, hvor begge de to sistnevnte er raser jeg sjeldent har sett og møtt. Men på dette kurset var det hele tre kromforlandere hvor to av dem kom fra ulike kull, noe som er ganske spesielt da det bare finnes 18stk av rasen totalt i Norge. Spennende!
Etterpå fikk vi se Janniche demonstrere agility med hennes hund Bea. Janniche og Bea gjennomfører agilitybanen med stålkontroll. Hunden balanserer seg elegant, men likevel i en voldsom hastighet over hindrene. På kommandoen ”felt” trykkes forfotene ned i bakken, mens bakbena står igjen på hinderet. Hunden venter forventningsfullt på ny kommando; ”ja(!)” og igjen er farten stor, hun nærmest flyr igjennom slalomen og avslutter over vippa med ett smell!
Imponerende! Virkelig! Men kan min hund klare dette?
Noah har helt siden han ble født vært en klumsete liten gutt med masse framlabber, et kjennsfenomen for disse elegante pudlene. Det vil si; når de viser seg frem i ”ringen” eller på tur har de et elegant trav og så mye steg en dressurrytter ville ønske for sin hest. Men slipper du dem løs sammen har du en hund som bokser og står mer på to ben enn fire.
Dette var altså mitt utgangspunkt for agilityen og kriblingen i magen var til å ”ta og føle på”.
Vi startet med oppvarming, og ble fortalt at dette, samt det å gå ned hunden er like viktig som det er for oss tobente å varme opp og tøye ut før og etter trening. Så her var det ingen kjære mor, det var bare å ta på seg joggesko, for her skulle det løpes med hund. 10minutter var regelen!
Tunnelen var første hinder på planen et gøyalt hinder både for hund og fører å komme i gang med. Mange som måtte krype inn for å lokke hunden gjennom, til stor underholdning for tilskuerene. Men etter noen runder gjennom ble flere av hundene virkelige ”tunneldyr”, og gav full gass gjennom! Selv var jeg spent på Noah’s reaksjon, men han var fattet og mer opptatt av å få henta godbiten på den andre siden av tunnelen, enn å bry seg noe særlig om mine sommerfugler. Og på denne måten fortsatte det gjennom helga. Noah traska over stigen som om han ikke hadde gjort annet og pølsa søkte han gjennom som det var hverdagskost. Han viste stor iver gjennom hele helga, men trengte en del rettledning når det kom til hopphinder. Han så ikke helt poenget i å hoppe over når det var mye enklere å løpe rundt?! Men dette hadde Janniche en løsning på! Hun holdt Noah bak hinderet mens jeg sto på den andre siden med yndlingsleken (som i hans tilfelle er et biteskinn), når Noah søkte frem mot skinnet slapp hun han og han hoppa over i iver etter å nå leken. Etter hvert som han begynte å forstå at han skulle over og ikke rundt, kunne Janniche la han få større avstand til hinderet. Siden Noah er mer opptatt av selve leken, enn hvem som holder den kunne jeg og Janniche bytte plass, slik at jeg kunne få begynne å sende han frem og føre han over hinderet. På den andre siden sto Janniche klar med leken som jeg tok over når jeg rakk frem. Målet med denne metoden er at en kan lage større og større avstand jo mer trygg hunden blir på hinderet. På den måten kan vi legge på flere hinder og øke vanskelighetsgraden etter hvert som mestringsfølelsen hos hund (og eier) oppstår. På ”agilityspråket” er dette kalt baklengskjeding; vi starter med slutten og jobber oss fremover.
Etter hindertilvenning, undervisning, prøving og feiling, latter og deilige eplekake(!) kom tiden for å prøve å sette sammen noen flere hinder i en kombinasjon. Her må jeg gjennta Janniches tips om ikke å bruke felthinder i en kombinasjon under inntrening. Hvorfor? Jo, det er fordi vi lærer hunden kommandoen ”felt” for å trene inn berøring av feltene. I kombinasjonen ønsker vi fart på hunden og da vil vi kanskje til slutt få en hund som ”flyr” og ikke berører noen felt. Dette er utprøvd på hjemmebane, notert og lært sån n i ettertid. Men kombinasjoner fikk vi prøvd! Kjersti med sin Birk hadde tjuvtrent og kunne vise oss kombinasjoner på 3 og 5hinder. Vi andre fikk prøvd oss på hopphinder og tunnell og fikk en positiv avsluttning på en koselig og lærerik helg.
Jeg sitter igjen med et smil om munnen når jeg tenker på helga. Ikke bare har jeg og Noah lært masse, men jeg har funnet en ny måte å aktivisere oss på, en ny måteå finne gjensidig glede i hverandre. Og hver gang jeg deltar på et nytt kurs føler jeg at jeg lærer noe nytt, som jeg kan bruke på kryss og tvers i de ulike grenene. For jeg tror at sammensettningen av det en lærer kan, sammen med fornuft og engasjement, ta en akkurat dit en vil.
Så da gjenstår det å se, hvor mange av oss som blir agilitystjerner med tiden...
livet er hærlig travelt!! 
) hehe...