Sjokkbølge, på sjokkbølge slo innover;
bombe, 2 døde, 10 skadd, 5 døde, 15 skadd.. så kom det nyheter om skyting på utøya, hvor det skulle være ca 700ungdommer på sommerleier.. Det tok lang tid å få noen døødstall å forholde seg til, men klokken 01.00 hadde jeg behov for å skru av nyhetene og finne senga..
Jeg gikk å la meg i viten om totalt 17 døde... og våknet til en telefon om at 70 var drept.. Jeg trodde det ikke, så løp opp å satte på nyhetene; 80 drept på Utøya. ÅTTI?!?! Jeg kunne ikke tro det, det var uvirkelig, utenkelig at noen kunne drepe så mange ungdommer med kaldt blod.
Nå sitter jeg igjen klistret forann TV-skjermen, etter en dag på jobb. En dag hvor jeg har gjort det jeg har måttet gjøre, men ikke helt kjent meg tilstede i det jeg har gjort...
Jeg har hatt klumpen i halsen siden i går kveld, og har mang en gang vært blank på øynene.. og det på tross av at jeg foreløpig ikke har noen direkte forbindelse med de døde eller skadede..
Det er mitt land, vårt lille land! som opplever denne krisen! MITT og VÅRT land, det er sånn jeg kjenner det! Jeg deler sorgen med mine landsmenn, og kjenner at min tilhørighet ikke har blitt svekket, heller tvert om!!
Det har kjentes håpløst å bare skulle sittet å sett på, og på en absurd måte skulle jeg ønske jeg var nærmere. Ikke fordi jeg ønsker på noen som helst måte å oppleve det som har skjedd noe nærmere på kroppen, men fordi jeg gjerne skulle bidratt.
Jeg tenker vi er mange som kjenner det slik (?!), at om vi hadde kunnet bidra, så hadde det ikke kjentes så tungt. Det hadde ikke blitt lettere heller! Men det å kunne bidra, hjelpe og være tilstedet gir en god følelse, spesielt når det er hjelpesløsheten for oss "utenforstående" som øker smerten slik at den nesten er uholdbar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar